WorkArtistic ResearchTextVideoAbout
Ingvild Holm
WorkArtistic ResearchTextVideoAbout
Text

Orientering Sånafest

Performance

Festivalfortelling med sted, landskap og kunst fra post til post som orienteringsløper med kart referanser. Publisert i Norsk Shakespeartidsskrift.

Sånafest i Son/ Hølen, 16 – 26/6/21.

DEL 1

Vi, som orienterer oss, vender mot øst, og drar til Son Hølen på Sånafest, en internasjonal og ultralokal festival for nyskapende dans, teater og stedsbasert kunst. Den er der for sjuende gang, men jeg er der for første. Jeg har et konsept som er 'orientering som praksis og begrep', og går løselig og helt amatøristisk til verks. Jeg låner, dikter og snylter for å lage en situasjon å skrive ut ifra, som er stedsspesifikk og performativ, og jeg har utstyret i orden. Vi som orienterer oss på Sånafest ser stein, hus og kunst, og i kunsten ser vi også stein, hus og kunst. Og så videre. Jeg prøver å skrive det slik. Det begynner nå, og jeg vet ikke hvordan det går.

Orientering betyr fasader på bygg eller kirker som vender mot øst, mot orienten. Sånafest er mer enn et byggverk. Den er et lokalsamfunn og en institusjon som er fri og flat og som vender seg utover i alle retninger, kanskje mer mot øst enn mot vest tror jeg, og mot hus, stein, høyde og kunst og så videre. Mot nabo, stein, garasje, blomst, fugl, bekk og elv, og mye grønt. Noe passerer vi, noe står vi inntil. Det kan være et objekt eller et kunstverk som står eller er sammen med det andre som er der, i kartutsnittet eller det helt spesifikke området, og sted og kunst ser tilbake på naboer, kunstfolk og andre ting som er i bildet eller synsfeltet. Alt som er der ser tilbake på sin måte, men kunst ser bevisst og radikalt, kanskje rasende. Vi, som er orientert mot kunst, vet at det er slik.

Vi går fra post, og inn i mellomrommene til neste post og så videre i de to fredelige landsbyene Son og Hølen, som vanligvis er seg selv, men som fra 16 – 26 juni utsettes for kunst, kunstnere og kunstfolk på steder og i landskaper som passer eller ikke passer, og som omfavner eller motsetter seg kunst, kunstnere og kunstfolk. Vi går fra sted og kunst til sted og kunst, eller gjennom steder og kunst, som former og farger, kunstformer, tegn og objekter i et orienteringskart, og til dels som historie og perspektiver. Vi går for eksempel langs Såna eller Hølen-elva som renner gjennom Hølen (som uttales Hørn) og forbi alle Hørninger og til Son og Sooningene som bor der. Og aldri kan en Sooning bli Hørning og motsatt, men elva og Sånafest binder dem sammen. Og høyt over elva er den gamle jernbanebrua fra 1878, som de først elsket og som var helt avgjørende for dem, som Norges aller minste by, men som de deretter hatet, da den forfalt. Men nå elsker de den, for nå er den en gangbru der de har utsikt i alle retninger, og brua er både en ledelinje og et holdepunkt. Den åpner nå.

Kunst, folk og natur har navn som Andreas (festivalleder), som jeg møter først på zoom fra Haiti, for der bor kjæresten. Lyset er varmt. Det er tidlig på morgenen. Han ler godt når jeg blir synlig fra det mørke hjemmekontoret i Oslo. Det er kanskje håret mitt, eller slutten på en drøm. Ingvild (kunstnerisk leder), som jeg kjenner fra før, sitter med rød leppestift i klart vinterlys nært et vindu i Stamsund. Jeg sier ja slik jeg pleier, til å fortelle, og bestemmer meg altså for konseptet ‘orientering som praksis og begrep’, men jeg aner ikke hvordan det skal gå, mistenker at det er lite originalt og poetisk på feil måte, og at jeg sikkert ikke kommer til å klare å være konsekvent. Men det er den ideen jeg fikk, og jeg har lyst. Jeg har lyst på lett fargerikt treningstøy og kart og landskaper, og jeg har lyst på kunst. Å avslutte dette for mange sørgelige året på festival ved sjøen, det må bli bra. Jeg tenker på venstresideavisa Orientering, startet i 1952, som et brudd med Arbeiderpartiets ensidige lovprising USA (vestlig kapitalisme) og NATO i en hardt polarisert etterkrigstid, der Orientering ville kritisere i alle retninger, både østover og vestover. Polarisert som nå.

Jeg finner Henning fra Orienteringsklubben Moss, eller OK Moss, som det heter på kort, og drar på trening, kjøper klær og tar nettkurset O-skolen for nybegynnere (barneskolenivå). Henning gir meg OK-Moss-sekk, puslespill med karttegn som stein, hus, bekk, og orienteringsposter, de oransje og hvite. Jeg vet ikke hva jeg skal bruke det til. Jeg skal gå langsomt, ikke løpe, kanskje sykle. Jeg skal bade. Og jeg tror jeg driter i kompasset. Det virker mekkete. Eller?

Autentisk rot versus konstruert rot

Jeg drar på befaring til Son Hølen, og kjører direkte til post 8 (Skøien Eftf, den gamle nedlagte butikken i Hølen) som ligger inntil en vei på post 6 (Hølen Torg) som ligger inntil den samme veien, som også er det eneste veikrysset i gamle Hølen sentrum, og i nærheten av hølen, som er et sakterennende og djupt område eller kulp i elva Såna. Jeg er tidlig ute, og treffer Alf, som monterer Røttergården Filmgalleri, inne i den nedlagte butikken, som var den eneste. Den er under oppussing, og alle håper at den skal gjenoppstå. Men de vet ikke enda (tror jeg). Mellom filmene er det planker, flis og rot. Alf har bart og sier at rotet skal være der, det er slik de vil ha det. Det er autentisk rot, eller siden noen som alltid i Son Hølen var greie og ryddet, er det mer konstruert rot. Jeg går noen meter langs vei mot post 7 (Jernbane- eller Hølenviadukten), den høyeste brua av flere i Hølen eller ‘stedet med elver’ som det kalles. Andreas kommer ned bakken og inn på torget, med firkantete mørke solbriller i hvit tykk innfatning, genser med stripe og rutete bukser. Hei.

Vi kjører Fiat 500 (bil, min), krysser E6 over til Son og post 1, som er Birkelandsgården som ligger ved sjøen. Vi går langs post 2, som strekker seg fra kaia, via post 3 (Glenneparken – åpent område ved sjøen) langs en landevei, over en høyde, til post 4, som er Lerviks båtbyggeri (ved elv). Post 2 har fire underposter, som foreløpig er ukjent (for meg). Jeg kaller dem 2a, b, c og d, som Henning fra OK-Moss vil si ikke fins i orientering, men det dreier seg om performance. Det skal oppstå og står ikke fast på kartet (enda). Jeg skriver om det senere. På festivalen skal vi gå, men nå kjører vi. Vi svipper innom Son Spa, for der skal fortelleren bo til en billig penge, uten spa, kanskje til og med uten frokost, men med kaffe og bad (blått, hav). Vi kjører videre via post 13 som er gamle nedlagte Såner stasjon som ligger inntil jernbaneskinner, hus og åpne jorder, og post 12 (Bommen gård – hus, jorder) tilbake til post 6 (Hølen Torg – veikryss, hus). Vi parkerer og går opp til den nye gangveien som er bygget på de gamle togskinnene til post 14 (Fløyåsen, høyde), ned igjen til post 6 (Hølen Torg), setter oss i bilen og kjører forbi post 10 (Hølen Café) til post 5 som er Trollskogen like ved post 9 Bruerparken. Post 11 er fest på bestilling hjem til folk i Son og Hølen, og passer til Hølens historiske rolle som spritsmuglere under forbudstiden. I Hølen er det alltid fest. Vi skal ikke vinne noe, men orientere oss, og bruker intuisjon og alle sanser egentlig, like mye som fornuft. Mat og drikke. Apollinsk fornuft viker for Dionysisk fest i fortellinga (kanskje), som ikke er kritikk, men en rapport fra levende og døde (såkalt).

Dette er en prolog. En innledning. Alle får vite mer om alt etter hvert. Vi er i terrenget. I orientering sier vi at kartet kan ha en tendens til å følge kroppene våre og legge seg slik det pleier, men at det er veldig viktig å hele tiden orientere kartet på nytt for å skjønne hvor vi er. (Ja. Jeg har lest Kartet og terrenget av Houellebecq, en fantastisk bok). Okey. Litt om kart, farger og karttegn: Svart er hardt. Blått er vått. Gult er et åpent område. Hvitt er vanlig skog. Grønt er tett skog. Brunt er høyder eller asfalt. Svart fylt sirkel betyr stein. Brun åpen sirkel betyr kolle. Brune linjer betyr høydekurver. Svart kryss betyr lekeapparat. To streker der den ene ligner en kam er skrent eller stup. Stipla streker er sti. Svart strek er vei. Brun fylt sirkel er liten kolle. En slags rufsete L er et gjerde. En grønn fylt form er tett skog. En svart firkant er et hus eller ei hytte. Et grønt kryss er et enslig tre. En blå fylt form er en dam eller et tjern. En gul fylt form er et åpent område. En brun strek med svart kant er en asfaltert vei. En blå strek er ei grøft eller en bekk. Flere blå streker er ei myr. Høydekurver tett sammen betyr bratt. Stor avstand mellom dem betyr flatere. Kurver som møtes i en sirkel omslutter en høyde, slik den vi går over før vi finner Mia (Habib) på post 4 (Lerviks båtbyggeri) den første dagen. Søkk er en liten dal eller fordypning, som Hølen selv. Vannet (i Såna eller Hølen-elva) renner alltid nedover. Mot Son. Ledelinjer er detaljer som er lette å følge, som stier, grøfter, bekker og jordekanter. Vi følger en ledelinje, skifter til den neste, og så videre. Oppfanging betyr å gå gjennom terrenget til du støter på noe du er sikker på å finne. For å finne må vi forenkle, men det vi finner er komplekst. Man tar riktige eller dumme veivalg, men man skal finne den veien som er best for en selv. Å rote rundt er ikke anbefalt i orientering, men bra i kunst. Vi finner Son Hølen, og vi finner kunst.

Onsdag 16 juni

Post 1: Birkelandsgården i Son
Post 2: Ukjent. Fra kaia via
Post 3: Glenneparken til
Post 4: Lerviks båtbyggeri.

Mellom post 1 og post 3 ligger Son brygge og fiskebutikk. Der er Sånafest sammen med alle som har støttet dem med penger og annet. Det er rekesmørbrød og taler. Andreas har stråcap og rutete bukser (ruter/ bukser). Han sier velkommen og bra (!), og presenterer folka fra fylkeskommunen, lokalpolitikere, kulturrådet, kultursjefen, ordføreren og kona hans, som er kultursekretær, og Thomas (teatersjef) fra Østfold Internasjonale teater (ØIT). Han sier at festivalen er kunstnerdrevet, og består av Mikkel, Thea, Ingvild og ham selv. Ingvild har gul strømpebukse og snakker om historien, og at alle fire er fra området. Det er deres sted. Det blåser helt enormt, men det gjør det ofte. Planten på bordet velter nesten. Sånafests beste metode er drømme-møter. Ingvild sier at de har en drømme-liste. I år har de fått til hjemmevideo-konkurranse, et magasin, hagefest med kunstnere som ikke kjenner hverandre fra før, og de har fått en venn, som er Thomas fra ØIT. Andreas deler ut hodetelefoner og alle danser en dans til instruksjoner Ingvild har laget. Alle danser. Ordføreren, kulturrådet, Mikkel og jeg osv. Det ser nok veldig fint ut (hus, brygge, sjø, vind, kropp), men jeg ser egentlig bare på mine egne bevegelser, og på den flua som Ingvild sier lander på handa mi og som jeg vifter vekk. Jeg har et teppe rundt skuldrene og kjenner meg som en indianer, selv om det kanskje ikke er lov å si det. Teppet har frynser. Thomas (ØIT) får ordet og snakker om stedsspesifikk kunst, siden det er det Sånafest holder på med, og det gjør ØIT og. Han kaller det kronglete, sånn rent praktisk, å møte steder med lyter og historier, som nesten alltid mangler teknikk og noen ganger har vanskelige eierforhold. Men det er det verdt, for det er ekte menneskemøter (noe sånt sier han, og jeg tenker på markedsplassen), og han snakker om å plassere kunsten der folk er og lever, der tingene er i forandring (og jeg tenker forhandling og aktualitet/ her og nå liksom). Så sier han at stedsspesifikk kunst etterlater et merke i virkeligheten, som blir som et slags spøkelse (det liker jeg), og at Sånafest har gjort Son Hølen til en spøkelsesby, der kunsten lever i skyggene. På en bra måte. Og jeg tenker at det ikke er rart at gamle institusjoner er haunted, nesten døde eller i alle fall stivna, og at nye institusjoner er livløse tomme triste bokser, selv om det sikkert blir liv etter hvert. Vi kan håpe, siden det er så mange av dem akkurat nå (stort hus, institusjon), de nye tidsriktige pene skallene, eller fasadene, med mange regler inni. Mia sier noen ord om det å ta en forestilling inn i et helt ukjent rom. Alle som snakker står med ryggen mot hus og vendt mot sjø, og vi som hører på sitter motsatt.

Post 1, Birkelandsgården, et trehus med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil, to hus bortenfor mot sør, ved sjø, skal ifølge programmet romme et lydverk av Fabrice (Moinet), men det viser seg at Weaving in progress er ute i post 3 (Glenneparken/ åpent område) tett inntil Kystkultursenteret, der selve åpningen også er. Omgitt av flagg og vimpler i et mønster som minner om orienteringskartet mitt (firkanter, trekanter og sirkler). Det er gule etasje-parasoller med frynser. Det er festtaler. En etter en går de opp på en liten hvit scene på ca. 1 kvm. Tom Anders (ordfører) tøyser om høydeskrekk. Rett bak ham, ikke en meter unna en gang, er sjø, brygge og båt. Retningen er motsatt. De som snakker ser innover land, og vi som hører på ser utover vann. Tom Anders sier at ingen tviler når det gjelder bevilgninger til Sånafest. Alle er enige om det. Sånafest har et program å misunne. Strukturert eller ustrukturert, de er ikke som andre. We declare love with words (!), sier han og viser til Building Conversations som skal skje på lørdag med oppmøte på Post 3 (Glenneparken, det vil si der vi er nå). Ronny/ Johnny(?) (kultursjef) kaller Sånafest galskap satt i system, og er stolt over at små og store nasjonale og internasjonale grupper og kunstnere kommer hit, til Vestby kommune, der alt er mulig. Ingvild er forfjamset og takknemlig, de hadde ikke trodd det ville bli festival i år, men det skjer. Det skjer nå. Hun sier at de tenker på festivalen som en elv, lik Sånaelven, at de vil skape bevegelse, og at de håper folk vil bevege seg med. Det gjør vi. Fabrice (Moinet) introduserer arbeidet sitt, og vi går inn i og rundt Weaving in Progress, som er en lydinstallasjon av femti håndlagede tre-høyttalere. De ligner litt på fuglekasser. Jeg tror det er bjørk behandlet med linolje. De står tett inntil Louise, en gammel nordisk folkebåt, på litt forskjellige steder, og i en slags V-form. Louise står under tak, ved siden hav hus, åpent område og sjø. Høyttalerne teller seg selv, og det er mønstre og tepper av lyd, der vi kan ønske oss låter (så vidt jeg forstår). Det er telling og lyd (lokal), noen ganger litt jazz (ønsket). De gjør det fire timer hver dag på tre forskjellige steder, på post 4 (Lerviks båtbyggeri), og post 13 (Såner stasjon). Folk stryker på dem, de er glatte, og det er helt i orden å ta på dem sier Fabrice i en gammel strikkegenser med hull. Jeg snakker med Madeleine, som har vært med som frivillig fra begynnelsen. Hun gir meg grønnsakschips og sprudlende te tror jeg de kaller det (har ikke hørt om det før). Hun har Sånafest T-skjorte. Den er gul med et dyr på. Er det bever? Er det bever langs Såna-elva, jeg vet ikke. Jeg må spørre.

Mikkel har caps og flagg i Sånafestmønster. Han vifter med flagget. Stefan (Andersson) i gult oljehyre kommer med dagens fangst, – fersk fra havet, roper han. I kassa ligger deilig såpe med duft av hav, som det står. Det selges med en dæsj sitron og litt dill, og han er ganske pågående. Han henter mer i båt, som ligger til kai ved sjø, og følger etter oss når vi følger etter Mikkel og flagget hans. Vi går langs sjø (blått), på asfaltert vei (brun med svarte kanter), forbi hus etter hus (svarte firkanter), etter hvert på begge sider av vei. I et kryss følger vi vei oppover en slak høyde med hus på begge sider. Rett etter nr. 7, som er et rødt hus på høyre side, nesten øverst i bakken, ligger nr. 14, et svartbeiset hus på venstre side. Der står Nicolaj (Wamberg) på garasjetaket inntil vei, der vi står. Han er helt hvit eller nøytral og ser utover havet mens han spiller på en ukulele og synger. Under ham står DP57490, og ut fra tett skog kommer to unge menn som får noe uventet. De er glade. Nicolaj synger som kvinne og som mann, eller lyst og dypt. Han synger om havet der nede og om oss, og at vi er der sammen. Det er sentiment, på en fin måte, og vi blir på gråten. Vi går videre over høyden. Ingvild (festival) og Ingvild (forteller) snakker med en mann i et hvitt hus på høyre side, det er blomster og grønt overalt på det og rundt det. Stemor i lange rekker. Pelargonia i alle vinduskasser. Mannen sier at det noen ganger før i tida hendte at Sånaelva rant fra Son og oppover til Hølen, og da satte alle Sooninger seg i båten og dro opp til Hørningene og fikk dram. Det tror vi på. Vi går ned en slak bakke med bratt skrent (to svarte streker der den ene ser ut som en kam) og tett skog (grønt) på høyre side. På venstre side er det et lysegrønt jorde (åpent område/ gult), og bak der, kanskje 50 meter unna er det en kolle (brune streker), der Anna (Rauhala) og Alba (Albert) sitter som troll (syns jeg) og spiller på synth og klarinett. Anna synger på sin måte (gauler og hoier), det er litt sirkus, selv om de sitter helt stille som små troll, og det humper av gårde, med en lett skrikende klarinett, ompapa fra synthen og Annas stemme (hallåååå). Vi går ned i bunnen av bakken, tar vei til venstre. På høyder ved siden av vei står Alba og Nicolaj, sistnevnte med leppestift og handa på kuken, og den fordømte selgeren Stefan spretter opp av en gammel gruskasse med den ekle fisken sin.

Vi er straks framme ved post 4 (Lerviks båtbyggeri/ hus, brygge, båt) som ligger under bratt skrent ved elv, ved Såna-elva faktisk. Utenfor er det for anledningen en liten café med de samme vimplene, gule etasje-parasollene med frynser, gule tønner med blomsterbånd, og bar fra Roots, med for eksempel varm urtete direkte fra nærskog (grønt område). Inni båtbyggeriet har brødrene Lervik bygd alt fra klinkbygde snekker, til finnjolle og motorkryssere, men ikke nå lenger. Nå er det tomt. Med smittervernsmeteren er det plass til 30 folk pluss et par vakter. Mia (Habib) står på ei svart dansematte som tar ca. 1/3 del av rommet. Ellers er det trevegger og tregulv. Noen hvitmalte områder, som lemmene, som kan åpnes ut mot elva (ledelinje). Og ei stor plate med omriss av verktøy. Svart molton foran vinduene. I begynnelsen er to av dem på hver side av scenen åpne slik at dagslys kommer inn. Etter en stund drar hun dem for (mørke/ teaterlamper). Missing in Action fra 2005, ‘sammenstiller bildene av kroppen som terrorist/ fremmed/ undertrykt for å vise fryktens menneskelige ansikt, og antyder at et menneske er mye mer enn summen av de ideene og forestillingene man mener hun/ han representerer’. Fortvilelse, raseri, smerte, politikk. Vi ser det. Hun har danset i en kirke, i et okkupert hus, hos PKK-geriljaen, og i Israel, men jeg kjenner ikke konteksten. Det er henne, dansematta, en mikrofon og et lite teknisk bord med lysbord og ghettoblaster, pluss (nå) Sånafest (elv) og Lerviks båtbyggeri (lys, lukt, størrelse/ hus, tjære, elv, sjø). Mia løper med den svarte genseren rundt hodet og ansiktet, og med støvelen i handa over hodet, rundt og rundt i sirkler. Hun har løpt i større og mindre sirkler med den samme genseren og støvelen. Det er spøkelsesrom inne i forestillingen. Den er aktuell mer enn den er stedsspesifikk. Sånafest har orientert kartet (terrenget).

Jeg skriver en setning om ‘falsk’ stedsspesifikk og ‘ekte’ stedsspesifikk, – at den ekte på ekte forholder seg til stedet og konteksten, mens den ‘falske’ for eksempel er en turnerende forestilling som er laget slik at den kan spilles i alle slags rom, eller en forestilling/ arbeid som er laget i et annet rom enn et modernistisk eller klassisk et. Det er mye rot rundt det. Ellers er jeg er helt imot å bruke begreper som ekte og falsk!! Alt har en egen logikk. Sånafest finner steder og folk, og folk og steder finner dem. I dag/ kveld (fredag 18) er Fabrice på post 3 (Glenneparken), Stefan, Nicolaj, Anna, Alba på post 2 a, b, c og d (Glenneparken til post 4 Lerviks båtbyggeri, ved elv) der Mia holder foredrag og Andreas har filmpremiere. (Mia gjør forresten en ‘ekte’ stedsspesifikk i Hølen neste helg.) Denne teksten er del 1 av Orientering Sånafest. Det kan bli to (kanskje tre) deler til. Den neste kommer om et par dager.

Fredag 18/6/21 klokka 13.20 (sendt)


DEL 2

‘Festival var litt 2019, så jeg fikk lyst til å være en elv.’

Ingvild (kunstnerisk leder) skriver i programmet. ‘Hvert år ønsker vi å utfordre lokalsamfunnet med grensesprengende og utforskende kunstopplevelser, samtidig som vi håper at opplevelsen av lokalsamfunnet kan sette spor hos hver enkelt artist og deres kunstneriske uttrykk. Å skape en festival sammen som en gruppe kunstnere har ført til at vi tenker på festivalen i seg selv som et kunstverk, en festivalforestilling, hvor hver person som er involvert og hver sti en publikummer velger å gå fra sted til sted er en del av helheten. Omgivelsene og lokalsamfunnet blir grunnmaterialet vi jobber med, som gir grobunn til kunstopplevelser av forskjellig art. Denne festivalforestillingen blir en utforskning av organisasjonsformer, strukturer, publikumsrelasjoner, samfunn og sammensetninger av kunstuttrykk, som en vev av verk som påvirkes av hvilken rekkefølge, scene eller mellomrom de befinner seg i under festivalen. En festivalforestilling som også gir plass til å komme ‘hjem’, lese litt, reflektere, ta en telefon, se på havet.’

Sånafest er en elv. Kanskje Sånaelven, som renner fra Hølen til Son (og noen ganger motsatt). Jeg spekulerer (spekulativ realisme) i et (frivillig) orienteringskonsept. Utkledd som orienteringsløper fra Ok-Moss, dukker jeg plutselig opp og joiner fra bak et tre eller en stein (grønt kryss, svart punkt). Vi flyter innom tegn, objekter, kunstneriske strategier, politikk og filosofi. Vi kommer snart til Bruno (Latour, aktør-nettverks-teori, ved elven). Det er bever i Sånaelva. Diskusjoner rundt det stedsspesifikke har Sånafest snakket mye om, i alle år, og Ok-Moss er den lokale orienteringsklubben, og ikke fienden (?). Henning (Ok-Moss) bor i Son. Jeg setter ikke opp enkle motsetninger, det er jeg helt imot (‘ekte’! ‘falsk’!), og jeg er ikke kritisk eller psykologisk, men det er noe undertekst her og der, som handler om strategier. Sånafest orienterer kartet mot objekt og teori, kunst og politikk (miljø, identitet, fellesskap), gjennom det stedsspesifikke (landskap, elv).

Torsdag 17. juni er det program på post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress). Jeg er ikke der. Fredag 18. og lørdag 19. sklir over i hverandre i fortellingen, men for orienteringens skyld: Fredag går vi fra post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress) til post 2 a, b, c og d til post 4 (Lerviks båtbyggeri/ Forhandling og grenser/ samtale/ Why I Dance). Lørdag 19. og søndag 20. skjer det samme, vi går fra post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress/ oppmøte Building Conversations) til post ukjent (som viser seg å være post 4 og kirka). Jeg er ikke der søndag heller.

Lørdag morgen. Mann i Hardangerbåt ved brygge (ledelinje, blått). Båten ligner Norges nasjonalbåt, Oselveren, men er en Strandebarmer. Femti meter nordover, utenfor fiskebutikken, et par meter sør for post 3 (Glenneparken) ligger Cabincruiser der det er fest på tredje døgnet med støyende voksne menn. I Glenneparken (glenne/ gult område mellom hus, Louise/ båt, blått) har Sånafest montert et hvitt kvadratisk dansegulv. Det er Åpen klasse (eller Bygd i bevegelse) med 5 voksne, 6 barn og en instruktør. De danser mot vest, i retning Gjestebrygge 4, Trygg bøye og sjø. Torsdag var det klasse med RichHard fra Dragking-gruppa Gutta, fredag yoga med Camilla (Augusta) og kreativ improvisasjonsklasse med Ellen Margrethe (Røhr-Staff). Frida og Sofie (unge, utviklingshemmet) var der. De elsker å danse. Når klassen er over, tør de. Jeg og. Mann som selger norske jordbær rett fra egen åker passer på tingene (veske, jakke, sko, Ok-Moss-sekk). Sofie og Frida er opptatt av det. Jeg er opptatt av denne demokratiske oppramsingen av objekter (folk, tegn), og logikker som forfølges. Søndag er det Contakids (foreldre og barn fra 2 – 6) med Yvonne (Wiche Levinsen), og i dag (lørdag) er det Hiphop/ Break med Abuu (Wecos). Thea, Mikkel og Ingvild danser, de er 10 stykker. To av barna er Thea og Mikkels. Thea og Mikkel bor fast i Hølen (ved elv).

På grunn av korona er Sånafest spredt ut over 11 dager. Det pleier å være tre intense, med åpnings- og avslutningsfest. Mye folk på fest, mindre på forestillinger. De har hatt lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere som Maran (SKOOP), Åpninger med Marie (Begby Handeland) og Morten (Liene), Borrowed Landscapes (Fieldworks på KIWI), The Human Clock av Janine (Harrington), DO IT av Hans Ulrich (Obrist), Zero (Cuenca/ Lauro), Room Service (Gob Squad), Oslo-Hølen med busssjåfør Tormod (Karlsen), kompaniet C&C og forestillingen 012 hjemme i stua til en lokal familie, Krumpfusion «!» og Battle (8. klassinger, Vestby kommune, gruppa POING). Alt står på nettsida, med bra og korte videosnutter.

2020 ble avlyst, og i år er Sånafest en ultralokal (elv), øy eller båt (heterotopi). De har knapt annonsert. Det bør ikke komme så mange. Eller burde. Reglene forandrer seg underveis. Det er en god del familie og venner i tillegg til lokale og noen tilreisende. Jeg snakker med mødre, fedre, venner og kollegaer, folk fra kommunen og en ingeniør fra Ås. Jeg tenker på festival-estetikker, og dette med oss og dem (og elv), når den samlende festen (Dionysos) ikke er der. At festivalen er der for alle, men likevel ikke, selv når den vil. Et sted utenfor stedet (heterotopi). At vi med en gang skjønner at vi er på festival når vi er det. Det autentiske rotet på post 8 (den nedlagte butikken) interesserer meg. Og hva med et Spel, en samtids-fortids-kombo-fiksjon med tilhørende objekter og estetikker, eller autonome abstraksjoner av det? Eller?

Fredag ettermiddag: Vi sitter ved post 3 (Glenneparken). Dansen er over. Fiskeren (Stefan) i det gule oljehyret kommer med den ekle fisken sin. Palmolive Aquarious. Ocean Refreshing. Sofie får med seg en hjem, med ferske sitrondråper. Hun er fornøyd. Frida har fått festivalprogram, og er også fornøyd. Vi går med Mikkel (caps, flagg) til post 4 (Lerviks båtbyggeri), langs brygge, til høyre langs gjerde (hvitt stakitt), hus (grått), hus (oker), følger asfaltert vei til høyre, til venstre, opp bakken til nr. 14 (svart), der Nicolaj står over DP57490 og synger. We are here together. By the Water. Take your hand and feel your lips. Take your hand and feel your knee. Take your hand and feel between your legs. Forbi nr. 11 (hvitt, idyll) med mannen og drammen og den fantastiske hagen. Døra er rød. Alba synger ‘en dag på stranden’. Anna hoier ‘hej hej, du och jag, vi høll handen, men så ville jag dra – hem’. Den fordømte fiskeren med den ekle fisken spretter opp av gruskassa rett etter bakketopp (kapitalistisk, mareritt), på vei ned mot post 4 (Lerviks båtbyggeri, elv). Noen fra kommunen har gensere der det står Noen fra kommunen. De er fra Kulturskolen. Jeg sitter bak en av dem inne på post 4 der Mia holder foredraget Forhandling og grenser. Vi har elv bak oss og ser mot trevegg, stor vedovn, vedstabler, lerret og bar til venstre. Det er vin i baren. Vi er 50 (lovlig). Det er god stemning. Lerviks båtbyggeri (post 4) er et fint rom. Det er en stund siden jeg så kunst i et slikt rom. Det er en stund siden vi var i et rom med 50 folk.

Mia snakker om kropp og sted, forhandling og grenser, og om heterotopi (andre steder). Hun forteller om Clipperton Island (6 km2, Stillehavet), om kampen om den (Frankrike, Mexico), utnyttingen av den (guano, atomavfall) og ansvaret for den (økosystem, plast). Den er et symbol på kolonialisme og vår tids klimakrise, sier hun. Bobiene (fugl) har reder av plast.

Michels (Foucault) begrep heterotopi betyr marginale rom i moderniteten. En øy. En båt. Et fengsel. En festival. Et sted uten et sted. Eller et sted isolert fra andre steder. Uten, eller med svak tilknytning. Eller et sted med mange steder og identiteter i seg (kunst, det andre). In civilizations without boats dreams dry up. Jeg noterer ikke hvor sitatet kommer fra, for sol kommer bakfra og lager striper på Noen fra kommunen. Michel mener at moderniteten har avmystifisert steder, at vi er alt for opptatt av verifiserbar vitenskap, og at det ikke gjør sted og rom større, men mindre. Friedrich (Nietzsche) mente også at det er en dramatisk mangel på det Dionysiske, at det er en katastrofal ubalanse mellom kunst og vitenskap, der kunst er viktigst. Å male elv igjen og igjen for å se den bedre.

Mia jobber med de myke grensene, for å gjøre noe med de harde. Hun vil bryte grensene mellom kunst og forskning. Sola setter skyggen hennes på vegg (tre) til høyre under en gruppe kleshengere. Hun sier at hun er en forhandler i forhandling mellom virkeligheter. Simone (Forti, amerikansk italiensk danselegende) blir en ape fordi hun har studert aper (og maur) i årevis. Jeg noterer den transformerende kroppen. Det man ser, og det man tror man ser. Jeg noterer å reise fra apati til aksjon. Men jeg tror ikke det å reise dit/ være der (på grensen/ i konflikten/ egen/ andres) utgjør forskjellen mellom apati og aksjon (‘ekte’, ‘falsk’). En speilinstallasjon (Michel, heterotopi) på Mexicali-grensen (gjerde) blir et hull i det (gjerdet). Men alltid vite at man er den fremmede, sier hun, med fiendebilder. Hun går inn i fienden, fordi hennes kropp kan velge (har privilegier). Ikke alle kropper kan. Jeg noterer fiksjon og virkelighet. Om å lytte for å åpne nye rom i kroppen. Å forhandle vilje med lytting. Fra ryggvirvler (ape) til makrogrenser. Vi lytter (hus, elv, folk, fugl, tett skog, stup). Jeg tenker på Ok-Moss skjorta, og på hvordan det egentlig er mellom Sooninger, Hørninger og Mossinger (aldri kan en Sooning bli en Hørning osv.). Jeg er intim (fornavn) med alt, men fortsatt en fremmed.

Alt henger sammen

Det er lørdag og Building Conversations av Lotte (van den Berg) med ØIT. Prosjektet er utviklet basert på Chantals (Mouffe) begrep agonisme, om betydningen av konflikt i det demokratiske rommet, og Brunos (Latour) aktør-nettverk-teorier, som betyr sosio-tekniske nettverk og systemer som inkluderer alt, ikke bare folk. Som prøver å beskrive hvordan aktører i et samfunn oppfører seg og påvirker hverandre. Det handler om fellesskap og demokrati, konflikt og konfliktløsning i en ‘samtale som kunstverk’ der mennesket ikke er sentrum i universet. Vi kan velge mellom Samtale uten ord (ca. åtti prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal), og Tingenes parlament. Jeg velger det siste. Vi går med verten Heikki (Riipinen) fra Glenneparken (post 3) til post 4 (Lerviks båtbyggeri), og tar snarveien over Mølleråsen friområde (grønt, gult, brun sirkel), som er sti (stiplet svart strek) foran nr. 14, den stien to unge menn kom ut fra på onsdag. Det handler om klima. Bruno kaller det den (nye) konservative revolusjonen, og teorien er en samtaleteknikk der vi snakker fra tingenes perspektiv, det vil si, vi later som om vi er bestemte ting med bestemte agendaer i et tingenes parlament. Vi er både skuespillere og publikum, og de som er til stede på post 4 er 12 folk, rundt bord, kvadratisk bord med ting på, krakker, alt det autentiske og konstruerte i Lerviks båtbyggeri.

Vi skiller ikke folk fra natur. Handa mi forsvinner inn i bordet (atomer) og bordet kommer inn i meg (atomer). Potet, myr, hav og plast eksister i et nettverk, sier Heikki, som hjelper oss å velge de rette tingene til tinget. Rette på den måten at det som er nødvendig for samtalen er til stede. I Brunos teorier er alt likestilt, men noe har sterkere ‘inskripsjon’ enn andre. Et objekt med sterk inskripsjon skaper et bruksmønster som tvinger oss til å handle på bestemte måter. Et objekt med svak inskripsjon er mer åpen. Alt henger sammen, men noe henger mer sammen (makt, penger), og begreper er også ting. Andre retninger innenfor spekulativ realisme er Timothys (Morton) og Grahams (Harman) Objekt-orientert-ontologi, som mener Brunos teori er mer nytteorientert enn deres egen, som handler mer om tingen i seg selv, og spekulativ på en mer kunstnerisk måte, i alle fall omfavnet av kunsten. I Building Conversations er vi politikere av kosmos og gir stemme til for eksempel oljen som ikke er utvunnet enda (som studenter gjorde på klimatoppmøtet i Paris, med Bruno). Vi bygger et nettverk til problemstillingen Sånaelven. Vi velger mellom tingene som ligger på det firkanta bordet, og bestemmer hva tingen er i tinget. Oslofjorden er en vulkanøystein. Sånaelva er en fjær. Gjødsel er ei nøtt. Studenter ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er et forstørrelsesglass. Sjø-ørreten er et skjell. Lufta er en stråball. Kvikkleiren er en svamp. Kantvegetasjon i elva som invaderer er en pensel. Kantvegetasjon i elva som beskytter (autentisk) er et nøkkelknippe. Tida er ei vekkerklokke. Fisketråleren er en malingsboks. Den lokale bonden er ei bjelle. Noen har gjort det før og skjønner opplegget, andre er mer usikre. ‘Jeg som er fisk, mener at osv.’ Det er en form for teaterlek, vi kommer i karakter som det heter. Karakterene i parlament med Sånaelva, sjø-ørret, gjødsel, og lokal bonde er mest uenige, selv om hverken penger eller ideologi er invitert. Det plager meg litt at skjell må representere fisk og ikke kan være seg selv (osv.). Det ender med at den lokale bonden spør Oslofjorden, – ‘så du er konservativ av natur?’

Fredag kveld i post 4 (Lerviks Båtbyggeri). Andreas samtaler med Morten (Liene) som er en skuespiller som heller vil være danser. Han vil være som andre (dansere); ‘stå opp, spise et par nøtter og gå ut i skogen og danse’. Fra 40-årskrisa og i tre-fire år tar han mange kurs, blant annet med 16-åringer (kontaktimprovisasjon, i par, kleint). Nå gjør han 100 soloer i et butikkvindu ut ifra en femininitets-spilleliste der blikkene fra de som går forbi (som køen til fattighuset) styrer hva han gjør. Han liker pinlighet (jeg og).

Det er filmpremiere. Why I Dance er en dansedokumentar om frihet og lidenskap for dans i prekære omgivelser, i samarbeid med Snipers Dance Crew og Guardians Dance Crew i Rwanda, koreografert av Louis (Clément da Costa) og regissert av Andreas (festival). I programteksten skriver Andreas at det er umulig som hvit europeisk kunstner å formidle en sannhet om et fremmed land. At filmen er et øyeblikk med folk som elsker å danse, og som danser i Rwanda, fordi de må. Han skriver om fasader, – i et forsøk på å ikke gjøre den klassiske feilen, å begynne med stereotypien vil han filme i det fredelige og vennlige Rwanda, i rene gater foran moderne bygninger, men oppdager at bak de fine fasadene er et strengt regime av regler og kontroll. Det rene er rent fordi man ikke får være der, eller det er for eliten, og ikke dem. Etter filmen er det lang og stor applaus, som gjentas foran kamera fordi ingen (ingen) av de andre medvirkende kunne være der (korona o.a.) Andreas er rørt (og trist). Ingvild holder tale. Han får markblomster (fra utenfor, grøft) og kjøpeblomster. Det er stas. De unge danserne i Rwanda gjør inntrykk. Sola har skint på post 4 hele dagen. Filmen vises på post 8 (Skøien Eftf) i Røttergården filmgalleri under resten av Sånafesten.

Det med autentisk versus konstruert (fra prologen) kan kanskje brukes om scenografi, der den autentiske er vanligere i film enn i scenekunst. Ikke ‘falsk’ (!) stedspesifikk, men autentisk scenografi, som kan være når turnerende (og andre) forestillinger (i et kunstmarked) spiller på steder der rom og kontekst syns (med vilje). Eller når konstruert scenografi laget for en bestemt (annen) oppsetning, blir en ny (‘ekte’) stedsspesifikk fordi den får hovedrollen i en ny forestilling.

De nære ting

‘Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting. Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted. Du syns dine dager er usle og grå, hva er det du søker, hva venter du på. Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingenting vokse og intet gro. Gå inn i din stue hvor liten den er. Så rommer den noe ditt hjerte har kjær. På ropet i skogen skal ingen få svar. Finn veien tilbake til det du har. Den lykken du søker bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.’

Vi kaller det et politisk og stedsspesifikt manifest. Det er av Arne (Paasche Aasen, 1901 – 1978), som skrev dikt og sangtekster for arbeiderbevegelsen, og melodi og sang er av Kurt (Foss) og Reidar (Bøe). Fra mandag 21. til onsdag 23. flyter Sånafest fra post 3 (Glenneparken i Son) østover til Hølen og Wowen Land av Vanessa (Grasse) i Trollskogen (post 5), der det er soloppgang, nye begynnelser, og siste helg i programmet.

Torsdag 24/6/21 klokka 11.55 (sendt)

DEL 3

Sånafest er en internasjonal og ultralokal festival for nyskapende dans, teater og stedsbasert kunst i Son og Hølen, to små steder i Vestby, en liten time sørøst for Oslo. Jeg er utkledd som orienteringsløper i et performativt orienteringskonsept, og skriver en tekst som er som ei steinrøys av parenteser (stein, tegn, begreper, kunst). Jeg orienterer kartet, og del 3 er kanskje mer oppfanging (O-begrep) av det jeg er sikker på å finne (kunst, fest, vei, elv, skog). Hittil har vi for det meste vært i Son, men nå flyter Sånafest som den elven den er et par kilometer østover til Hølen (uttales Hørn). Der Son historisk sett er (den vulgære) havna er Hølen den staselige byen som ble rik på tømmer og sprit. Den er pakka med kulturhistoriske minner fra tilbake til middelalderen, og var i mange år Norges minste by, og et skatteparadis, i tillegg til det med spriten. Nå en pen og pittoresk landsby med mye kulturell kapital, utflytta Oslofolk (?), elv og Viadukt.

Kunst uten vegger

Denne siste helga (24. – 26.) er bare Skøien Eftf (post 8, tidligere poståpneri, telefonsentral, kolonial) inne. Resten er ute, og mye er gjentagende. Det er lett å finne fram. Sånaelva renner tvers gjennom (blå strek), og det er ikke mange asfalterte gater (brun strek med svart kant). Hvis vi må ut på grusvei eller sykkelsti (svart strek) blir vi guidet. Det er vennlig, generøst, og tilgjengelig. Frivillige, ‘Noen fra kulturskolen’ (Ole Thomas, Silje), og ansatte (Mira, Jill) er alltid et eller annet sted i nærheten.

Performance (Vandring) i Son, som var på brygga, garasjetak og på kolle ved skog (brun fylt sirkel, grønt) funker veldig bra mot heterotopi (vi/ de andre) og det marginale fremmede (samtidskunst, festival). Det kan være mer av det.

Hagefest (post 11) er mer av det, og kjente og ukjente i Son og Hølen har bestilt fest. Det er en ganske sær og rar liten fest, i en collage med saksofonist Jesse (Heckman), figurteater med Fiasko Kompaniet – Maria (Strand Renberg) og Livia (Hiselius) med Shiva (Shervez), og dans, humoristiske tekstplakater og sang med Ingrid (Berger Myhre) og Lasse (Passage). Konseptet er slik at de som bestiller Hagefest blir sin egen lille festival, og må ha (enkel) åpningstale, plakat og sitteplasser til publikum (venner, familie). Jeg ser den første, i en trang skråning av en fargerik natur-hage i Hølen (rødt hus, Strandvei 2), og den siste, på en flat åpen plen utenfor Cato-senteret i Son. Jeg tror de gjør åtte totalt. De kommer et lite kvarter før, velter ut av bilene, tar noen raske og intuitive avgjørelser, og setter i gang. Saksofonist i blå skinnende dress, dans med kuler, en oransje kålorm-lignende figur og et stort lilla stoff (vesen) flyter rundt og sier ‘jeg har sett hele verden, men det meste har jeg ikke sett’. Det er dans med klappstoler, lunt gitarspill og sang, i en fin og inkluderende stemning. Når hun ikke er oransje figur (kålorm) går Maria rundt og vanner plantene til folk, og festen har, som fester flest vært mer og mindre vellykka, men alltid bra og i helt fantastiske hager.

Lyden av Viadukten ved post 10 (Hølen cafe) under post 7 (den gamle jernbanebrua, ledelinje, høyt over elva) er et interaktivt lydverk av ingeniørstudentene Hans Theodor (Johnsen) og Emil (Martens). Med egenutviklet programvare, mikrofon på bakken under brua, og kontaktmikrofoner på selve konstruksjonen får de den til å synge. Noen finner frekvenser som brua liker bedre enn andre, som for eksempel Øystein (Elle). Vi finner ut at den beste og egentlig eneste måten å oppleve det på er å slå armene rundt pendelpilarene (stålet) og klemme øret inntil. Det er mektige greier. Brua, som er anbefalt fredet, er 130,6 meter lang over 14 spenn. Denne gangen synger bare to av dem. Neste år blir det alle 14.

På post 9 (Bruerparken, gult område) i det nye boligfeltet står en container som er åpen i begge ender, med blått tykt tau hengende tett i tett rundt, og trampoline som tak. Det er Bouncing Narratives av Roza (Moshtagi). Containeren står fint ute på den åpne grønne plenen ved de nye husene og kulturskolens sirkustelt. Det er ikke noe annet festival-estetisk der, så de står som to skulpturer. Vi ligger inni og utenfor, og ser gjennom nettingen på Gerd Kaisa (Vorren) og Trine Lise (Moe), og på himmelen. De har superkvinneaktige trikoter av Shiva (Shervez), og spretter (danser) til monoton og transeaktig lyd av Lykourgas (Porfyris). I programmet står det at forestillingen ‘balanserer på en fin linje mellom ren glede og traumefortellinger’. Jeg ser superkvinner som konsentrert og rytmisk prøver å lette og fly av gårde. De prøver hver for seg, med små og store hopp, samtidig og annenhver gang, og sammen, mens de holder rundt hverandre. Det er fint. Hår og frynser på kostymet blir mønstre på nettingen. Himmelen er blå med lette skyer på.

På post 13 (nedlagte Såner Stasjon) står de femti høyttalerne til Fabrice (Moinet). De har stått på post 3 (Glenneparken), og sist jeg så dem var de inne i post 4 (Lerviks båtbyggeri). Høytalerne og Lerviks båtbyggeri kler hverandre (trevegger, tre-høyttalere). Det er ingen der når jeg kommer, og installasjonen fyller hele rommet, i en annen formasjon enn sist, som gir en annen lyd. De teller seg selv, lavt og innstendig, med Hurtigrute-tut og måkeskrik fra Stamsund (Fabrice bor der). På Såner stasjon er det fest, og mer en framvisning av hva femti høyttalere kan gjøre. Men de står fint plassert inni og utenfor den lille trebygningen (svart firkant) inntil den nye gangveien (svart strek) med gras og jorder rundt (gult).

Åpen klasse (bygd i bevegelse) skjer på post 6 (Hølen Torg). Det er kontaktimpro med Ama Camilla (Solgaard), danseklasse med Roza (Moshtagi) og Trine Lise (Moe) fra Bouncing Narratives, omgivelsesopplevelser med Ingvild (Isaksen) – A Space Journey, fysisk teater med Fiasko Kompaniet, danseklasse med Rosalind (Goldberg) fra The Field, og danseklasse med Ingrid (Berger Myhre). Jeg ser ikke noe av det. Det er fra 10 – 11, og jeg må spise frokost på hotellet og bade, og sykle på vei, til sjø, over elv (blå strek) og langs den, med hus (svarte firkanter), jorder (åpne gule områder), forbi et trist og illeluktende anlegg for kyllingoppdrett, høy bro (E6), inn mot Hølen med koller og hus på hver side, ei bru og ei bru til. Elva er vakker, spesielt i hølen (kulp, vannliljer, kantvegetasjon). Jeg ser ikke Wowen Land av Vanessa (Grasse) i Trollskogen (post 5) heller, som er en interaktiv workshop med et lydspor der publikum kan danse seg inn i landskapet i en opplevelse av økologi på en ‘mer-enn-menneskelig’ måte.

Apropos menneskelig. Mias (Habib) Kordan 1,2 & 3 i skogen og på post 14 (Fløyåsen), ved gangvei omtrent midt mellom Viadukten og Såner stasjon er en ‘ekte’ stedsspesifikk (se Orientering 1 og 2). I del 1 står vi rundt ei glenne i skogen (grønn)) mens hun og utøverne Nina (Wollny), Judith (Arupa), Jean Baptiste (Baele) og Jassem (Hindi) er som ville dyr. Det er høy rytmisk musikk (Hindi), og de undersøker, smaker på, jokker og har seg med trær og luft, og innimellom lager de ‘avtrykk’ med en røykmaskin, som om den pakker inn noe. Noen sier (etterpå) at det er ubehagelig, og sterkt. Jeg har det boblende frydefullt. De har også trikoter på seg, hvitbeige med noe påsydd glitter og stæsj, og det minner om det året da skilandslaget hadde litt for tynne trikoter, og kroppshåret klistret seg til innsiden på Northug & co. Det er sånn her og. De har på forhånd samlet sammen skrap og skrot som bygda ikke trenger, som ligger delvis skjult og overgrodd, slik søppel blir når det har ligget en stund, og i del 2 driver de og bygger noen skranglete byggverk her og der, av faste og løse trær, greiner og diverse skrot, som vi går rundt og ser på der inne i skogen. Ikke noe av det de bygger blir særlig solid, og de tar det ned og prøver igjen. De ser ikke så solide ut selv heller, og ‘fryser’ i håpløse posisjoner, opp ned, hengende fra ‘huset’ sitt eller ei grein, og noen ganger kommer røykmaskinen og lager dette avtrykket, tåka eller omfavnelsen. Jeg tenker ‘rise and fall of mankind’, så når del tre på Fløyåsen antyder et bål, tenker jeg (banalt nok) at først er vi ville, så er det et forsøk på sivilisasjon, og så er vi allerede på heksebrenning og annen undergang. Dessverre blir det ikke bål, jeg tror ikke de fikk lov. De starter med et mye større, men like skranglete byggverk, som de tar fra hverandre, og det er mere roting med trær og skrot, og litt det samme som sist, i skogen, men jeg liker forsøket på blåse liv i publikum gjennom noen gamle planker og stållister. I programmet står det at de ‘øver seg på noe uventa, at de bygger, danser, raver, bygger mer, bygger ned, vibrerer, bygger ut og forsvinner’. Det skal bygges et nytt boligfelt på Fløyåsen, og det har visst stått et staselig hus der før (skipsrederi, disponentbolig), så helt konkret er det kanskje (også) en kommentar til det.

På post 12 (Bommen gård) natt til lørdag klokka 00.30 ser vi The Field av Rosalind (Goldberg). Bommen gård er et lite småbruk, med hovedhus og låve, og med svære åpne jorder rundt. I det fjerne ser vi den nye Såner kirke etter den forrige som ble påtent av satanister i 1995. Det er lett tåke over åkrene. Jeg ser The Field for meg i selve åkeren, men de har rigget opp en platting med lys rundt hele. På scenen er Jens Jeffry (Trinidad), og det handler om ‘kroppens evne til å ta og gi form’. Han snurrer og snurrer på et flerfarget lag av salt på ei svart dansematte, i et kostyme som også skifter form. Jeg tror Sånafest hadde sett det for seg i åkeren. Å bytte ut platting, svart dansematte og salt med gras, jord og tåke.

Egenproduserte og gjestespill. Nært og fjernt

Det er ‘de nære ting’, og det er verden. Jeg skrev feil om det med tida, det er ikke bare på grunn av korona, Sånafest skal flyte langsomt, og det funker. Det meste funker faktisk på Sånafest, og det skriver jeg ikke fordi de betaler meg, eller kanskje jeg skriver det fordi jeg for en gangs skyld har tid og råd til å være på festival over tid. Men i forhold til ambisjoner og ting de selv sier og skriver at de ønsker å gjøre, ‘å være en elv’, å jobbe stedsspesifikt, med nye uttrykk, lokale og internasjonale samarbeid, det med det ultralokale (Sooninger, Hørninger) og det gjelder spesielt for de arbeidene som vises flere ganger eller strekker seg over tid, og er ute i landskapet, eller i nabolaget, eller din egen hage. Det er samsvar mellom teori og praksis.

Jeg driver med orientering, men nå er jeg visst i gang med en slags konklusjon. Til tross for veldig løse rammer til tider, noe som kan gå ut over innholdet, så får de det til. Det er fast nok. ‘Vegg’ nok. Det er kjærlighet til stedet, på en inkluderende måte, og stedene er ikke kulisser, men et ‘hovedobjekt’, noe viktig i seg selv, selv om ikke alle gjestespill helt kommer i dialog. Sånafest klarer på en profesjonell og lun måte å ivareta både sted, kunstner og publikum, selv når stedet er en skog med mygg, eller en ås med jordveps. De kunne utviklet flere slike stedsspesifikke arbeider. De er flinke til det. På alminnelige, historiske eller spektakulære steder. Hjemme i landsbyen Hølen, eller i det litt mer fremmede Son. Eller inn i ‘harry’land enda lenger øst, på den andre sida av Osloveien (151) slik de kanskje skal gjøre neste år, når Mikkel er kunstnerisk leder.

Det de har co-produsert, som dansefilmen Why I Dance (24 min), i samarbeid med kunstnere i Rwanda er gjort med den samme vare profesjonelle forståelsen av det stedsspesifikke. Vi får kontakt med ‘Rwanda’ (vår forståelse) og Rwanda (deres virkelighet i Kigali). Danserne, omgivelsene og det lille som sies klarer å trekke linjer bakover til folkemord og tap av familie, kolonialisering og storpolitikk, i tillegg til rytmen i lyd og klipp og den livsviktige dansen her og nå, og gleden over den.

Hagefest er deres eget konsept. Det å sette sammen kunstnere som egentlig ikke kjenner hverandre med hager og folk som ikke kjenner dem er smart, personlig og så løst i kantene at kunsten glir inn i den private festen og omvendt. Alle blir guidet inn i det på en veldig trygg måte, og det er lekent, åpent og utforskende.

Jeg har glemt å skrive om Sånafest Hotline: Word of Mouth, som er en åpen (for alle) telefonlinje til Alice (Mackenzie) der du kan fortelle om et eller annet opplevd, hva som helst egentlig, og så skriver hun en spekulativ tekst basert på det, som Ingvild (kunstnerisk leder) lager plakater av og henger opp rundt omkring. Vi spekulerer.

Jeg har heller ikke skrevet om post 8, Røttergården filmgalleri, i den gamle nedlagte butikken i Hølen. Der det startet (for min del), med ‘autentisk versus konstruert rot’ og Alf (Ollett) med bart. Rotet er litt konstruert, men det er greit. I selve butikken vises Sanddans, som er en annen video med det samme samarbeidet og den samme gjengen fra Rwanda. Det er et filmarkiv fra tidligere festivaler, noen kunstnersamtaler og Naboer om Sånafest. Why I Dance vises inne på et bakrom, og i kjølerommet vises Aquasonic – breaking the surface, en smakebit på neste års program, – en konsertforestilling med fem musikere som spiller egne komposisjoner eller ‘vann-verk’ i hvert sitt akvarium. Det låter veldig interessant. Bobler med lyd i. Av og til må de opp og puste, og da ser de ut som drukna katter, men under vann har de et fast grep om instrumentet mens hår og klær flyter rundt akkurat som Gul nøkkerose i Sånaelva.

Lørdag er det høytidelig åpning av den nye gangveien eller Smålensbanen som den heter. Den ble nedlagt i 1996, og i mange år har ingen fått se utover landskapet fra Viadukten over Hølen (ledelinje), ikke før nå. Arrangementet er det Vestby kommune som har ansvar for, men den blonde Torgny Teisen med hockeysveis (alias Mikkel) er guide i et lite tog på hjul, som kjører med Tom Anders (Ap, ordfører i en mannsalder) og andre viktige folk, forbi Weaving in Progress på Såner Stasjon, parkour og annet med sommerskolen, Ole Thomas (kulturskolesjef) som opptrer med flammeblåsing, og inn på Viadukten høyt der oppe. Det er stor stas. Selv hanen galer. Mens festtaler og slikt skjer oppe på brua, der hovedbudskapet er at de er veldig glade og stolte (over at de ikke rev den), sitter Andreas, Ingvild og jeg i gresset utenfor Gamleskolen, som de vurderer å rive, selv om Sånafest har sagt (og søkt) om å få overta den. Jeg skriver en setning om at å rive eller ikke rive gamle vakre hus og bruer kan bli enten stor skam eller stor stolthet i framtida. Oppe på brua snakker de om at arbeidet med den har vært ‘som å spise en elefant’, men nå er det ‘Skyline New York’, sies det, og ‘plutselig får du en i fleisen, her kommer Torgny Teisen’ (sier Mikkel), og tut og kjør, toget drar. Fram og tilbake på den nye gangveien (svart strek) langs Smålensbanen.

Noen få timer senere, i ni – ellevetida (teknisk mekk) kjører en lastebil med Goylem Space Klezmer på lasteplanet rundt omkring i (nesten) hele Hølen (post 15) med (nesten) hele Hølen dansende bak og resten (nesten) vinker fra terrasser og vinduer. Det er fest. Folk (Noen fra kommunen pluss fler) har medbrakt i kurv på armen, eller i lomma. Hei og hå og hildrande sommernatt. Dagen etter tar jeg båten (B21) hjem. Fløyta høres akkurat ut som Tyrannosaurus Rex.

Onsdag 30/6/21 klokka 18.55 (sendt)

Link
https://www.saanafest.com http://shakespearetidsskrift.no/2021/06/orientering-sanafest http://shakespearetidsskrift.no/2021/06/festival-var-litt-2019-sa-jeg-fikk-lyst-til-vaere-en-elv http://shakespearetidsskrift.no/2021/06/orientering-sanafest-0